Etnahund

Etnahund
  • Livlig, våken og alert
  • Utpreget jaktinstinkt
  • Reservert mot fremmede, men aldri aggressiv
  • Tilpasningsdyktig rase med et stort bruksområde
  • Svært knyttet til familien sin

Egenskaper/mentalitet:

Etnahunden skal være livlig, våken, og alltid alert. Den er en viljesterk, kompromissløs, kjærlig og oppmerksom rase, en bestemt hund, og meget knyttet til sin eier og familie. Den skal ha et utpreget jaktinstinkt. Den kan være reservert mot fremmede, og varsle når ukjente mennesker kommer til huset, men aldri aggressiv.

Etnahunden er først og fremst en utpreget jakthund, som jakter med luktesans, hørsel og syn, men den er også en perfekt selskapshund. Dens spesifikke jaktegenskaper er å finne spor etter, og jakte på, kanin og annet småvilt, også fugl.  Dens ideelle jaktområde er i det karrige, steinete vulkanlandskapet rundt Etna på Sicilia der etnahunden hopper fra sten til sten, stødig og elegant.

Rasen i andre deler av verden brukes med stort hell i en rekke hundesporter. I Norge har vi flere lure coursing-champions, og vi har hunder som er aktive innen agility, rallylydighet og lydighet. I Sverige og Finland finnes det champions i viltspor, og flere hunder som konkurrerer i agility, freestyle, racing og rallylydighet. Disse aktivitetene bør oppmuntres og ivaretas, også som en måte å vurdere hundens bruksegenskaper og samarbeidsevne med fører. Etnahunden er også gjerne med på skitur, kløvtur, løpetur, sykkeltur, gåtur m.m.

Størrelse/utseende:

Etnahunden er en kvadratisk hund med noe lange linjer. I følge rasestandard skal etnahunden være en kvadratisk hund, som er like lang som den er høy. Etnahunden skal ikke være tykk, eller tynn. Å kunne skimte det siste ribbenet under huden er ikkje unormalt, det samme med å kunne se noen få ryggvirvler når hunden sitter. Den skal gi inntrykk av å være veltrent, med lange, flate muskler. I følge standarden kan en hannhund være mellom 46-50 cm, og en tispe mellom 42-46 cm.

Ørene skal være stående, tilnærmet rett opp. Huden skal være stram og tørr, muskulatur og vener synes dermed tydelig. Svart pigment får ikke forekomme.
Følgende farger forekommer:

  • Ensfarget rød, mer eller mindre dyp eller avbleket, som isabella, sandfarget etc.
  • Rød med mer eller mindre omfattende hvitt (hvitt bles på hodet, hvit stripe på brystet, hvite poter, hvit haletipp, hvit buk.) Hvit halskrage er mindre ønsket.
  • Helhvit eller hvit med oransje/røde tegninger er tillatt, og en rød pels med blanding av lysere og mørkere hårstrå er også tillatt.

Helse:

Rasen har generelt vært regnet som svært frisk, men de siste årene har det kommet fram mer informasjon om sykdommer. Arvelige hud- og allergiproblemer er ikke uvanlig. For mer informasjon, se RAS

Historie:

Etnahunden er en middelhavshund av urgammel opprinnelse, som sannsynligvis stammer fra jakthunder som eksisterte på faraoenes tid i oldtidens Egypt, og som ble introdusert til middelhavsområdene av fønikerne, med Sicilia som stedet der denne rasen trivdes og utviklet seg spesifikt. Bevis for etnahundens tilstedeværelse på Sicilia finnes i avbildninger på mynter, utskjæringer og mosaikkbilder datert til mange århundrer før Kristus, og den har alltid blitt ansett som en urgammel, svært tilpasningsdyktig og høyt verdifull jakthund.

Den er utviklet spesifikt til kanin- og fasanjakt i det karrige landskapet rundt vulkanen Etna, og den brukes fortsatt til kaninjakt på Sicilia den dag i dag. Rasen har blitt spesifikt avlet mot det mål å kunne jakte i timesvis i krevende terreng og temperaturer, uten mat og vann.

Rasen holdt på å dø ut på begynnelsen av 1900-tallet, da baronesse Agata Paterno fra Sicilia fattet interesse for rasen, og studerte dens opprinnelse. På den tiden var de fleste etnahunder eid av bønder, som var avhengige av hundenes jaktevne for å skaffe mat til familien. «Donna Agata» lette over hele Sicilia og begynte å velge ut utmerkede hunder i rasen. Hun brukte mange år på å avle og selektere, og når hun var sikker på at hun hadde sikret type og eksteriør, konsulterte hun professor Solaro, en eminent zoologiker som studerte form, proporsjoner og arbeidsevne hos hundene. I 1939 ble den første rasestandarden presentert, skrevet av professor Solaro, og etnahunden ble en offisielt registrert og anerkjent rase.

Standarden ble oppdatert i 1989 av den italienske kennelklubben. Den første utstillingschampionen ble utnevnt i 1952, en tispe kalt «Aetnensis Pupa», oppdrettet av baronessen. Rasen har siden dette spredd seg utover i verden, med Finland som et av landene med størst populasjon, utenom Italia selv.

Anbefalt lesning:

Foto: Simon Tien Hansen